Morten Stensland

Litt Av Historien


Hvordan ble en liten drømmer fra Tønsberg den største artisten vi har hatt i Norge, og hva har det gjort med ham å bli så fullstendig allemannseie gjennom alle disse årene? 

Når alle nå har sagt sitt, så ender det opp med ett ord: kjærlighet. Jada, jeg hører dere: – Hvor banal går det an å bli?

Vel, det skal ikke stikkes under stol at den enorme suksessen og all oppmerksomheten har hatt sin pris. Både Jahn og de rundt ham er blitt såret, det har vært skuffelser og nederlag. Enkelte kunne ha hatet, eller enda verre, stilt seg likegyldig. Men alle de jeg har snakket med, har opplevd den rause, snille og sjarmerende mannen som egentlig aldri ville noe annet enn å fylle rommet med glede. De har latt seg slå i bakken av den fantastiske artisten med den enorme stemmen og den enda større utstrålingen. De har beundret den ukuelige optimismen og den kompromissløse jakten på drømmene. Og de har sett på nært hold hvordan han ble fanget, plaget og nesten ødelagt av sin egen suksess og all oppmerksomheten. De er alle sammen så rørende glade i denne lille, rare fyren som har gitt så mye. Fordi de forstår. På samme måte som tusener på tusener av mennesker, tre–fire generasjoner, over hele Norge er glade i Jahn Teigen. Tross alt. Så når alt nå oppsummeres, blir kjærlighet nøkkelordet.

Jeg så det da vi kom kjørende sammen fra Sverige for mange år siden.. Vi stoppet i bomstasjonen i Østfold, og Jahn rullet ned vinduet for å betale. Jenta som satt i luka, kikket i et par sekunder. Så sprakk ansiktet hennes i et bredt smil, hun formelig lyste opp der inne i den lille, triste bua, men i overraskelsen sa hun ingenting. Bak henne satt en eldre kar som betjente luka på den andre siden. Idet han hørte Teigen bestille to billetter med soveplass og full servering, snudde han seg og ropte: ”Hallå Teigen, lenge siden jeg har sett deg nå, du må stikke innom litt oftere!” På bomstasjonen …

Jeg sa til Jahn at det må være fantastisk å bli møtt med en slik varme. – Ja, svarte han, – det er mange som sier at jeg har gitt dem mye, med musikken, optimismen og pågangsmotet mitt. Men det de ikke skjønner, er at de gir meg enda mer tilbake.

Det tar litt over sju timer å kjøre fra Oslo og ned til Ingelstorp i Skåne, der Jahn Teigen har bosatt seg på den lokale klokkeregården. Det skjer mye på de syv timene. Det merkes allerede når Göteborg er passert, temmelig nøyaktig halvveis. Veiene blir bredere, landskapet åpnere og lysere. Den store himmelen og de flate åsene og jordene med myke bølger mot horisonten langt borte virker vennlige. Kanskje kommer det av vår norske inngrodde opplevelse av Danmark som det mest gemyttlige land av alle, for jo lenger sør vi kjører i Sverige, dess mer ligner det på Danmark. Kanskje kommer det av den gode frihetsfølelsen vi alltid får i åpne landskap.

Like før Malmö svinger veien av mot Ystad. København og Ystad, står det på skiltet, og det føles at vi nærmer oss Europa. Fra Ystad er det bare en kort fergetur videre til Tyskland og Polen, og København har alltid vært porten mot selve Kontinentet for oss nordmenn. 

For å komme til Ingelstorp må vi ta av fra hovedveien mellom Ystad og Simrishamn og inn på en vei som ser ut til å ha blitt asfaltert rett på jordene. Etter bare noen minutter sneier veien så tett opp til et murhus at selve hjørnet på huset er kuttet for å gi plass. ”Olof Viktors”, står det på et skilt, og det er den gamle mursteinsfabrikken som nå er gjort om til bakeri, utsalg og galleri. Enda noen minutter til bortover veien dukker Ingelstorp opp, 30–40 små murhus samlet rundt en liten bakke med en gigantisk kirke på toppen. Det er alt. For det meste bolighus, men også et par små forretninger.

Herfra er det bare en ti minutters spasertur bort til Klockaregården, som ligger under den største himmelen du kan tenkte deg, midt mellom to kirker og endeløse jorder og åkerlapper i alle sjatteringer av grønt, gult og brunt. Stedet består av tre hus, såkalte Skåne-längar, altså en ”lengde” – lange, hvite murhus med stråtak; ”danskehus”, som vi ofte kaller det i Norge. Husene ligger i en U, og den tidligere eieren hadde kafé og butikk i huset til venstre. Inne er det et stort rom med høyt tak, og hele kortveggen er glassvindu med utsikt mot uendeligheten. Her har Teigen bygget et moderne lydstudio der både han selv og andre kan leke fram musikalske ideer, og det var her TVNorge-serien «En hyllest til Jahn Teigen» ble spilt inn i 2016.

Huset i midten er gammelt, helt fra slutten av 1700-tallet. Det er lavt under taket, dører man må bøye seg gjennom, og skjeve, sjelfulle vegger. Selv har han bosatt seg i det høyre huset, som er helt nyoppusset og modernisert. I huset er en kjempestor stue, med steinfliser på gulvet, hvitmalte murvegger og brune trebjelker i taket. Stua er åpen og romslig, med en blågrønn, tung skinnsalong i den ene enden, flygel i den andre, og store malerier på veggene. Rett innenfor inngangsdøra ligger kjøkkenet, og kjøkkenbordet er Teigens kontor. Det er ikke TV i stua, men det står alltid på musikk, enten fra PC-en eller stereoanlegget. Og Teigen spiller musikk etter intuisjon. Det kan være svenske visesangere vi må høre på, gammel Beatles som er roten til alt, eller nye, norske utgivelser som må sjekkes ut. Neil Young, Van Morrison, Johnny Cash, Dylan …

Utenfor høres ingen andre lyder enn ensomme biler langs veien og vinden som blåser i de enorme trærne som kranser husene. 

Det er dette Jahn Teigen har reist til. Han er blitt irritert over enkelte skriverier hjemme som har slått fast at ”Teigen er sliten” og at han ”Rømmer fra Norge”. Han har ikke rømt eller reist fra noe som helst, egentlig. Han har bare reist til noe. Han ser på det som en helt naturlig utvikling. Det er riktig at han i Norge er ”på jobb” som Jahn Teigen nesten hele døgnet, og at det til tider kan være slitsomt. Folk i Norge er glad i Teigen, og mange vil gjerne snakke litt. Å bevege seg utendørs sammen med ham er en opplevelse. Folk på alle kanter hilser: – Hei, Jahn! Åssen går’e, Jahn? Hvis vi setter oss ned på en kafé, er vi nesten garantert at det kommer noen bort og spør: – Husker du meg? Vi snakket sammen etter konserten i Tønsberg for snart 25 år siden … Og som alle oss andre blir også Teigen innimellom sliten av å være på jobb. Problemet er at han ikke bare kan ”ta helga”. Han måtte holde seg inne i leiligheten på Aker Brygge hvis han ville ha ro. Men det er bare én av mange årsaker til at han flyttet til den skånske landsbygda.

 – Minnet er fullt, det er tid for redigering, sa han på sitt vanlige billedlige vis. Litt rundt sagt betyr det at han synes tiden var inne til å stoppe opp litt, se seg om, for så å rydde opp i sitt eget hode etter mange år med alles meninger om hvem og hva Jahn Teigen egentlig er og bør være. Som så mange ganger tidligere i den lange karrieren sin ville han videre mot nye mål, ikke bare hvile på visne laurbær. En venn anbefalte ham Skåne, og etter å ha leid hus og bodd i en vindmølle bestemte han seg. Etter mye kjøring og feilkjøring på de mange små veiene i Österlän, som området heter, falt han pladask for Klockaregården. For sikkerhets skyld tok han med seg datteren Sara for å vise fram stedet. Hun er vant til nye ideer, og det første hun sa var bare: – Her vil jeg bo, hit må du flytte! Og slik ble det. Det er her livet skal leves videre, eller som han selv sier: Drøm ditt liv, lev din drøm! Og det er her livet nå skal redigeres …

Selv har jeg opplevd Jahn Teigen i mange sammenhenger. Første gang jeg så ham var på tampen av Arman Sumpe, i 1972. Vi var en gjeng godt over gjennomsnittet musikkinteresserte ungdommer fra Slemmestad som hadde tatt bussen til ungdomsklubben på Bondi i Asker. Det ble en opplevelse vi fremdeles snakker om. Vi hadde aldri sett makan! Teigen og Pjokken foran, med stemme som fylte absolutt hele det store betongrommet og et show i stillongs som det minst burde vært 18-årsgrense på. Pete Knutsen, som reiste seg opp bak tangentstablene sine og spilte gitarsoli vi kjørte på luftgitar senfestes i flere år etterpå. Musikk med trøkk, spenning, overraskelser, det var bare så tøft, så inn i h… tøft! Vi var gjennomsvette under de grønne parkasene våre og kliss våte i det lange håret. Etter konserten kom Teigen ut fra garderoben, hårete og skjeggete, iført afghanpels, og stilte seg skulende i et dunkelt hjørne på ungdomsklubben. Etter mye tvil våget noen av oss seg bort til ham. ”Jævlig bra konsert, Teigen!” ”Ja, ja,” mumlet den mytiske skikkelsen, og vi trakk oss respektfullt unna. Siste buss hadde for lengst gått, og vi la trøstig ut på vandring den halvannen milen langs landeveien hjem. En bagatell, etter å ha fått snakke med selveste Teigen. Senere fortalte han meg at han egentlig sto der for å se på damene …

Som musikkjournalist i VG noen år etter dette havnet jeg midt oppe i det. Teigen og Prima Vera var på sitt aller største, og ute på kjøkkenet, dårlig skjult for offentligheten, satt selveste Anita Skorgan. Da jeg underveis fikk kjeft av avdelingsleder Klaes Krog for å skrive for mye om dem, kunne jeg bare unnskylde meg med at det skjedde noe hele tiden – absolutt hele tiden. Minst to plater i året, listetopp etter listetopp, turneer, show, film, bryllup og fødsel. Og de var de morsomste å jobbe med. Det var aldri snakk om kanskje å få lov til å ta et bilde. Alt var ferdig rigget, med kostymer og kulisser, bare kjør på …! Og slikt var jo en våt drøm for en nybakt tabloidjournalist.

Det ble mange høydepunkter, og noen nedturer etter hvert. Men den absolutt største musikalske opplevelsen fikk jeg en formiddag i foajeen på SAS-hotellet i 1982. Teigen skulle ha pressemøte for utgivelsen av soloplata Klar dag/Instamatik, og en liten gjeng musikkjournalister samlet seg i sofaen ved siden av et flygel som var plassert midt i rommet. Vi var litt usikre: Hvor var Teigen, og hvorfor ble vi stående her midt i ankomsthallen? Etter noen minutter kom Jahn ut av en dør, i gul dress. Tett fulgt av musikeren Georg Keller, han i hvit dress. Teigen gikk bare bort og stilte seg ved siden av flygelet, uten å si et ord til oss – ikke engang et ”hei”. Keller satte seg på flygelkrakken og slo an åpningsakkordene på ”Sånn er det”, den aller siste låta på albumet. Et uvanlig valg – den siste låta på ei plate er oftest bare fugemasse etter de fem–seks "viktigste” låtene. Vi spisset ørene: Hva var dette? ”Sånn er det” er en gospellignende pianolåt. Teksten er en veldig personlig fortelling om en av Teigens og tekstforfatter Herodes Falsks kamerater som hadde store problemer med alkohol. I et mellomvers synger Teigen: ”Livet, livet, det kan være hardt.” Midt i mellomverset gikk Teigen ned i hockey og hentet opp absolutt alt han hadde: ”LIVET …!!!” runget som et primalskrik i hele hotellet. All annen aktivitet stoppet opp. Ved innsjekkingsskranken sto både hotellansatte og gjester helt musestille, klirringen fra kaffekopper i foajeen stoppet, turister ble stående og måpe med kofferter i hendene. Vi journalister torde ikke engang se på hverandre. Den lille mannen i den gule dressen fylte alle de 20 etasjene i SAS-hotellet med stemme!

Nå, 37 år seinere, er det klart for oppsummering og feiring av et langt og mangslungent liv. Allerede i 2007 hadde Jahn mange milepæler og jubileer i tankene. I 2017 hadde han vært artist i hele 50 år. Året etter var det 40 år siden den herostratisk berømte nullen for ”Mil etter mil” i den internasjonale Grand Prix-finalen i Paris. Og i 2019 fylte han altså 70 år, nærmere bestemt den 27. september. 

Men størst, og helt sikkert viktigst for Teigens karriere de siste ti årene, var nok Grand Prix-jubileet i 2008, som hentet Jahn frem på scenen igjen, og som resulterte i gigantsuksessen «Jahn Teigen fra Tønsberg» - en forestilling som gikk i to år, med rundt 200 show og med både Teigen og Anita Skorgan på scenen.

Teigen hadde samlet en gruppe venner rundt seg, populært kalt J8 gruppen. Det var folk han stolte på og jobbet sammen med, blant dem Trond Lie og Lage Fosheim, fra managementet hans. Det ble innkalt til møte på toppen av Plaza hotell i Oslo en kveld i januar 2008. Jahn hadde fått laget opp spesielle notatblokker med J8-logo på, designet av datteren Sara. Det ble bestilt opp snitter og mineralvann, smugrøyket ut av vinduet, og agendaen var klar: Han hadde blitt invitert til å delta i den norske Grand Prix-finalen – hva skulle han gjøre?

Han kunne selvfølgelig valgt å gjøre ”Mil etter mil” en gang til, kanskje til og med iført røde bukseseler, buttons og solbriller – som den gang. Men J8 gruppen ville mer, forslagene haglet rundt bordet: Kanskje han skulle klippe seg, overraskende fremstå som frisk popstjerne med sveis og glad dress? Eller komme kjørende i sportsbil sammen med noen flotte damer? Eller burde han fremstå som den han var nå, ”klockaren” fra Ingelstorp med langt, tynt hår, skjegg og en fremtoning som kunne minne om noen fra ”Ringenes Herre”? Selv etter mange og lange diskusjoner klarte ikke gruppen å gi ham noen klare råd.

Jahn hadde satt sammen en 17 minutter lang medley med sine mest populære sanger flettet sammen. Dette hadde han presentert, med fullt band, på flere samlinger for næringslivsgrupper – med en fantastisk respons. Folk følte at de hadde vært med på en hel konsert med alle favorittene sine, til tross for at hele seansen bare varte et drøyt kvarter. Det var ingen tvil om at både Teigen og de mange kjente låtene hans nå var vel etablerte som klassikere. De som opplevde medley’en opplevde samtidig sin egen ungdom og oppvekst, og stramme økonomer og IT-sjefer i dress ga ham stående applaus og allsang. Gang på gang.

Trond Lie og Lage Fosheim foreslo på et møte med NRK at Jahn skulle gjøre nettopp denne medley’en som underholdningsinnslag i den direktesendte TV-finalen, og fikk et begeistret JA. Men den måtte kortes ned. Det var ikke plass til mer enn 6-7 minutter. En svært fornøyd Teigen skred til verket, men klarte ikke å komme under ti. Det fikk gå.

Torsdag før finalen møtte han bandet til øving på klubben Smuget i Oslo. Den nye og kortere medley’en måtte terpes, alle overgangene måtte sitte. For første gang i sin lange og mangslungne karriere merket han nerver. Han var spent. Han visste at det ville bli en viktig dag for ham, og alt skulle gjøres på ti minutter.

Fredag, dagen før finalen, var det prøver.  Jahn, som vanligvis ikke er særlig glad i å ta regi – han foretrekker å improvisere i øyeblikket, lot seg villig lede rundt for å prøve kameravinkler. Men stemmen sparte han, sang bare forsiktig med og overlot det meste til de to korjentene, mens bandet spilte seg gjennom lydprøvene. I salen var det også mange journalister og han lot seg overtale til å gjøre et forhåndsintervju med Dagbladet. Etterpå angret han, det siste han orket å tenke på nå var eventuelle negative avisoppslag. Det var imidlertid ingen grunn til engstelse…

”Kongen skal hylles!” ropte Dagbladet fra alle avisstativ landet rundt. En bedre start kunne ikke Den Store Dagen fått. Jahn var spent da han hastet fra hotellet over til Spektrum. Hvileløst ble han gående frem og tilbake, mens alle – absolutt alle! – ville snakke, gratulere, klemme, og tøyse. Som han selv hadde sunget på plate – han var en magnet som tiltrakk seg folk og oppmerksomhet.

Men han hadde en spenning i kroppen han aldri hadde hatt før. Etter hvert måtte han trekke seg tilbake til seg selv i den lille garderoben i kjelleren. Utenfor satt manager Trond Lie og passet på. Jahn hadde bestemt seg for at han i kveld skulle være Sangeren, ikke Klovnen. Han og Sara hadde vært på shopping et par dager tidligere. De hadde handlet en t-skjorte med gull-skjelett, en stor frakk og enda større støvler, og håret hang fremdeles lagt og tynt ned over skuldrene. Ikke noe klipping. Dette skulle bli rock & roll! Han hørte svakt alle Grand Prix-sangene og applausen fra salen over seg. Manager Trond sto klar med vann, pastiller og en liten ”skøyer”. Så var det hans tur.

Den enorme salen i Oslo Spektrum var mørklagt, bare et svakt blått skjær langs den lange scenekanten. Et flytende lydteppe tonet forsiktig ut av høyttalerne. Så kom Stemmen: Jeg står i mørket, skimter lyset i det fjerne… Forventningen hørtes som et brus fra benkeradene, plutselig skjønte alle hva som ville komme: For jeg er en OPTIMIST! trøkket Teigen til, og dermed badet han i flomlyset. 

Alle i salen reiste seg samtidig. Der sto han, med flagrende hår og de største støvlene noen hadde sett, og det velkjente Teigen-trynet sprakk i et kjempesmil, han var i gang! ”Mil etter mil”, ”Min første kjærlighet” – det grøsset ned over ryggen. ”Do Re Mi”, ”Glasnost” – og av med jakka slik at alle kunne se gull-skjelettet på T-skjorta. ”De gærne har det godt”, ”Sala Palmer”, ”Bli bra igjen”, og så ”Det vakreste som fins”. Han gikk ut til publikum, som sang med, klappet og holdt rundt hverandre. Ansiktene rundt ham strålte. Det kokte i Spektrum. Da de første taktene av ”Optimist” kom igjen, stoppet han å synge. Publikum sang for ham, alle sammen. Han strakk begge armene i været. Han hadde klart det. Det var over – og noe nytt hadde begynt…

Da han løp ned fra scenen var han helt tom. Han enset knapt de mange som hilse, gratulere, klappe på ham. Han forsvant rett ned i garderoben. Det pleide han som regel å gjøre etter konserter, han trengte alltid noen minutter for seg selv for å komme til hektene igjen. Men nå ble han sittende lenge, helt til Maria Haukaas Mittet (da: Storeng) og Mira Craig var kåret til vinnere og kunne kaste seg ut i sirkuset i salen over hodet på ham.

Neste morgen han imidlertid tidlig på’n, med aviser nede i hotellobbyen. ”Melodi Jahn Prix” skrøt Dagbladet og ga ham terningkast seks. ”JAH vi elsker Jahn” meldte VG. ”Holder koken” skrev Aftenposten, som også kunne melde at Teigen nå hadde lagt ut alle sangene sine på ITunes for nedlasting. I løpet av de neste par ukene skulle ikke mindre enn 12 av de store slagerne hans ligge på topplisten over nedlastede låter, med en andreplass som beste plassering.

Den kvelden gjorde Jahn noe han sjelden gjør. Han gråt. Av utmattelse og glede. Over alt han hadde vært med på, gjennom 40 år og gjennom det siste døgnet. Over mottagelsen og varmen fra alle menneskene. Over å være Jahn Teigen. Optimisten vant til slutt.

- Morten Stensland